Diktene i Salt/Land ber ikke bare om å bli lest: de ber om å bli mumlet eller sagt høyt – å bli realisert, resitert og husket – slik sangen, bønnen og trylleformularet også gjør det. Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».